jeg våknet nylig med en linje fra en sang i hodet mitt. Sangen var «Cemetery Gates» av The Smiths–en av deres signatur muntre-melodi-med-morose-tekster tall. Den faktiske betydningen av sangen er mindre viktig enn måten min egen underbevissthet synes å ha bevilget meldingen ved å våkne. Jeg rullet over i sengen og gjentok linjen Til Val: «Keats Og Yeats er på din side.»Hun smilte. «Du vet, jeg tror det er sant. Jeg tror De er På Din side, Robert.»
For en merkelig og trøstende tanke. Hva ville de generasjonene av poeter som strekker seg tilbake i antikken, tenke på de av oss som fortsatt praktiserer kunsten i tiden med iPhones og microblogging? Jeg tror de kan være stolte. Utsiktene for rikdom og anerkjennelse er sikkert langt større i andre disipliner, og har alltid vært. Og likevel, i det øyeblikket, slo det meg at spøkelser av poesi fortid kan liksom være heie på oss, nå mer enn noensinne, som vi ply en kunst som må virke, for noen, anakronistisk.
likevel hadde poetene fra yesteryear sannsynligvis den samme kombinasjonen av vill oppfinnsomhet og voldsom disiplin som tiltrekker oss samtidige poeter til siden. Hadde vi alle møtt, derfor, vi kan ha fått sammen–og kanskje en dag i det poetiske livet, vi vil finne, til tross for våre fraksjoner og fraksjoner, at vi var alle på samme side hele tiden.
For de av dere som er interessert i å høre hele sangen, her er det:
