Kirkwood gap

Et Kirkwood gap er et gap eller en dukkert i fordelingen av de store halvaksene (eller tilsvarende omløpsperiodene) til banene til hovedbelteasteroider. De tilsvarer plasseringen av orbitale resonanser Med Jupiter.

Histogram som viser De fire mest fremtredende Kirkwood-hullene og en mulig inndeling i indre, midtre og ytre hovedbelteasteroider:
indre hovedbelte (a < 2,5 AU)
mellomliggende hovedbelte (2,5 AU < a < 2,82 AU)
ytre hovedbelte (a > 2.82 AU)

Forholdet Mellom joviansk baneresonans og avstanden fra Solen I Kirkwood gaps

for eksempel er det svært få asteroider med halvakse nær 2,50 AE, periode 3,95 år, som ville gjøre tre baner for Hver bane Av Jupiter (derav kalt 3:1 baneresonans). Andre baneresonanser svarer til baneperioder hvis lengder er enkle fraksjoner Av Jupiters. De svakere resonansene fører bare til en uttømming av asteroider, mens toppene i histogrammet ofte skyldes tilstedeværelsen av en fremtredende asteroidefamilie (Se liste over asteroidefamilier).

hullene ble først lagt merke Til i 1866 Av Daniel Kirkwood, som også korrekt forklarte sin opprinnelse i baneresonansene med Jupiter mens han var professor Ved Jefferson College I Canonsburg, Pennsylvania.

De Fleste Kirkwood-hullene er oppbrukt, i motsetning til midlere bevegelsesresonanser (MMR) Av Neptun eller Jupiters 3:2 resonans, som beholder objekter fanget under Den gigantiske planetmigrasjonen Av Nice-modellen. Tapet av gjenstander fra Kirkwood-hullene skyldes overlapping av ν5 og ν6 sekulære resonanser innenfor middelbevegelsesresonansene. Baneelementene til asteroidene varierer kaotisk som et resultat og utvikler seg til planetkryssende baner innen noen få millioner år. 2: 1 MMR har imidlertid noen relativt stabile øyer i resonansen. Disse øyene er utarmet på grunn av langsom diffusjon på mindre stabile baner. Denne prosessen, som har vært knyttet Til Jupiter og Saturn er nær en 5:2 resonans, kan ha vært raskere når Jupiters og Saturns baner var nærmere hverandre.

Mer nylig har et relativt lite antall asteroider blitt funnet å ha høye eksentrisitetsbaner som ligger innenfor Kirkwood-hullene. Eksempler er Alinda og Griqua grupper. Disse banene øker sakte sin eksentrisitet på en tidsskala på flere titalls millioner år, og vil til slutt bryte ut av resonansen på grunn av nærkontakt med en stor planet. Det er derfor asteroider sjelden finnes i Kirkwood-hullene.