I vår kirke har vi vært reflektere over De syv tegn På Jesus I johannesevangeliet. Vi er nå opp til å signere nummer tre, helbredelsen av den lamme mannen ved betesda-dammen i Jerusalem (Se Johannes 5:1-20). Jeg fikk oppgaven med å introdusere tegnet ved å undervise, gi litt bakgrunn, gi en oversikt eller redegjørelse for hovedtrekkene i passasjen, og så videre. Senere budskap vil da reflektere over tegnet fra ulike perspektiver som dens betydning eller bruk med hensyn til bønn, disippelskap, relasjoner, eller misjon.
da jeg forberedte meg på budskapet, ble jeg konfrontert med det faktum at jeg egentlig ikke ‘fikk’ passasjen; det virket rart for meg. Selvfølgelig har jeg lest det mange ganger i det siste, og selv forkynt på det, tror jeg. Men kommer til det nå, fant jeg det forstyrrende, uvanlig, utfordrende.
og det samme gjorde mange i menigheten. Vi hadde En kort Q&en økt etter meldingen, og folk reist spørsmål om min tolkning Av passasjen. En person fant seg selv rykende mens jeg forkynte fordi det var tydelig jeg tok feil! Det var en flott tid for diskusjon og fortsatt refleksjon. Jeg elsker Det At Skriften kan fortsatt snakke til oss nylig, og at vi som kirken kan diskutere og debattere vår forståelse, og komme til en dypere forståelse av Hva Gud sier til oss gjennom Sitt Ord. Jeg blir påminnet Om Et ordtak som tilskrives John Robinson, En Av Pilegrimspastorene, om at » Gud har enda mer lys og sannhet å bryte frem for oss fra hans Ord.»
og noe annet skjedde mens jeg forkynte dette budskapet: uventet humor. Jeg hadde ikke planlagt på noen av de tingene jeg sa; det skjedde bare. Og i dynamikken mellom forkynner og menighet våknet noe og vi ble båret sammen.
det er en fin linje som skal observeres her. Jeg tror at hvis jeg hadde prøvd å være morsom, ville det ha falt flatt. Det var ikke en del av min hensikt. Jeg har ikke noe imot humor, og faktisk kan jeg ofte sette pris på det. Likevel, hensikten med predikanten bør aldri være å trekke oppmerksomhet til seg selv, men å forkynne Jesus Kristus.
på den annen side var jeg glad for at meldingen gikk slik den gjorde. Jeg tror det bidro til å gjøre historien levende, å legge den dypere inn i minnet, for å markere noe om det ukjent for de som har hørt alt før.
Forkynnelse er hardt arbeid, en uendelig utfordring, og mitt håp er alltid å formidle trofast budskapet jeg hører i passasjen jeg studerer. At mennesker tar imot Det Som Guds Ord er ikke noe i noen forkynners makt, men noe som vi bare kan be om. Men det er gøy, det er givende, når Vi fornemmer Ånden som taler Hans Ord igjen, her og nå i vår tid og sted.
hvis du er interessert, kan du lytte til meldingen her.
